Opplevelser fra å krysse Himalaya på MC!! Kjøredag 4 – 9

 

Kjøredag 4

Dag 7 Kalpa -Tabo

Vi begynner å få på plass noen rutiner nå. Stå opp. Få på seg noe anstendig til frokost. Så tilbake på rommet og skifte til kjøredress. Baggene pakkes og plasseres utenfor døra – så bærer noen andre dem opp/ned/bort til følgebilen, mens vi pakker syklene. Tankveska/sykkelbaggene inneholder nå stort sett det vi tror vi kommer til å trenge i løpet av dagen. Og vi har funnet ut hvordan alt skal festes på sykkelen – i hvert fall de fleste av oss. En service innstilt svenske tok med seg tankveska til briten da denne hoppet av sykkelen på et grusparti.

I dag ble det et lite unntak i rutinen siden vi måtte så fryktelig tidlig opp. Så da ble det MC-tøy til frokost kl 05.30. Avreise 06.30. Vi snirklet oss ned fra Kalpa, innom en bensinstasjon og så ned på hovedveien. Her gikk det unna helt til Espen punkterte på bakdekket. Og når vi skulle forflytte oss litt frem, til et mer egnet sted for dekkskift, røk også clutchwire-en til Gunnar. Men alt ble fikset av våre medfølgende mekanikere.

De to kontrollpostene vi skulle gjennom i dag gikk fort (ganske fort i hvert fall) og greit. Ulrik, som er en høy mann, fikk ny sykkel med høyere styre, men etter kort tid knakk en av fothvilerne, så da var det tilbake på den gamle sykkelen igjen.

Vi har vært ganske nære den Kinesiske grensa i dag, ca. 5 km, og sett fjelltoppene som utgjør grensa mellom India og Tibet (Kina).

Lunsjen ble inntatt i landsbyen Nako. Stedet var en grønn oase i alt det brune og grå landskapet vi kjører i nå. Dette var en veldig fin lite sted. Her ble det kjøpt noen små tibetanske bønneflagg som noen har festet på syklene sine. Disse skal visst nok bringe hell.

Etter en lang dag var vi framme på hotellet i Tabo kl. 17. Vi er nå på 3300 moh og begynner å merke høyden.
Randie Emmaus

 

Kjøredag 5
Dag 8 Tabo – Kaza

I dag fikk vi lov til å sove en halv time ekstra. Noen sov godt, mens andre hadde hatt rommet fullt av fluer. Det var voldsomt mye fluer på dette hotellet (kanskje fordi det var en gård med kuer rett ved siden av). Noen rom ble sprayet med et insektmiddel som gjorde at fluene «daua som fluer» i løpet av noen minutter. Men så ble det tomt for dette middelet før alle rommene var behandlet.

Dagen startet med frokost 07.30 og avreise 08.30. Siden avstanden mellom Tabo og Kaza var så kort, ble det et par avstikkere. Først til Dhankar, den gamle hovedstaden i Spiti. Veien opp til denne landsbyen var egentlig sperret med noen små steiner som var lagt på tvers av veibanen, men vi kjørte elegant mellom disse. Men så kom vi ikke så fryktelig mye lenger. Veien var nemlig sperret pga ras. Selv våre drevne guider, Frank og Willy, mente det ville bli for tøft for syklene å prøve å traversere rasstedet – for ikke å snakke om for noen av oss andre. Men heldigvis var det laget en ny avkjøring litt lenger bort. Etter mange hårnålsvingene på smal, asfaltert vei (og noe grus) kom vi opp til stedet som ligger på ca. 3800 moh. Så var det ned i dalen igjen via en annen bratt og svingete vei. Her ble det mange fotostopp både på vei opp og på vei ned.

Lunsj spiste vi i Kaza. Her ble det også tid til barbering med massasje hos en lokal barberer, noen fikk tak i sårt trengende forkjølelsesmedisin mens andre fikk shoppet noen t-skjorter og luer mm. Lunsjen var «a la carte» og det tok over en time før alle fikk servert.

Etter lunsj kjørte vi til landsbyen Kibber, verdens høyest beliggende landsby med strøm som også har verdens høyest beliggende postkontor på ca. 4200 moh. Et veldig lite sted, men likevel klarte vi å kjøre feil, så det ble litt knoting med å få snudd alle syklene. Vi hadde kjøpt postkort på forhånd og var klare til å poste disse, men postfunksjonæren befant seg visst i Kaza! Men indere er løsningsorienterte. Dharmender tilbød seg å bli igjen i Kibber og vente, så vi fikk postet alle 31 kortene. Resten av gruppa dro ned i dalen igjen for å fylle drivstoff. Den første sykkelen gikk tom for bensin akkurat i det føreren svingte inn på stasjonen.

Hotellet vi skal sove på i natt er stort og fint. Øystein og Ottar fikk dobbeltseng igjen(sånn med ett sengeteppe), men utfordringen ble løst ved at det ble hentet en ekstra madrass og sengetøy.
Randie Emmaus

Kjøredag 6
Dag 9 Kaza til Chandra Tal

I dag var det avreise kl 07.30, etter en god frokost på hotellet. Vi fulgte Spiti elven videre opp i fjellene, forbi flere små landsbyer på veier som var delvis asfaltert og delvis grus. Det var en punktering underveis. Espen igjen. På bakhjulet igjen. Etterhvert ble veien dårligere, og vi kjørte over Kunzum passet på ca. 4600 moh, på smal grusvei. Lunsj ble inntatt på 4080 moh. I dag ble det «Real Turmat» lunsj igjen. Et helt greit avbrekk til all den indiske maten.
Så ble veien enda dårligere opp mot Chandra Tal. Her ble det også et par elvekryssinger før vi kom fram til campen. Noen ble litt våte på beina, men ellers gikk dette ganske greit. De samme elvene må krysses igjen i morgen når vi skal videre. Krysser fingrene for at det går like bra.
Vel framme i teltcampen fikk vi hvilt litt, før vi igjen satte oss på syklene for å kjøre opp til selve vannet (Chandra Tal / Månesjøen). Etter en kort spasertur kom vi ned til vannet og fikk tatt bildene våre. Vi har vært veldig heldig med været. Sol og nesten skyfri himmel er ikke så vanlig her.

Vi er etterhvert flere som sliter med forkjølelse; hodepine, tett nese og litt dårlig mage. Men antakelig skyldes alt dette forkjølelse og ikke høydesyke eller «Delhi Belly». Og man kan fort få litt vondt i hode av å kjøre på disse «veiene». Det humper og rister, og selv om man kan stå på sykkelen, orker man ikke gjøre det hele tiden.
Randie Emmaus

Kjøredag 7
Dag 10 Chandra Tal til Jispa

I dag har vi kjørt over 60 km på dårlige grusveier. Veien gikk fra dårlig til elendig til uframkommelig. Våre svenske cross-kjørere mente det var «presis som en endurobane, men vi har ikke enduro sykler.» En annen karakteriserte veien som «stenenduro med litt vannhindring». Vi har krysset mange vannhindre i dag – elver og bekker som har rent både på kryss av og midt i veien. Noen velt ble det også underveis, men heldigvis var det ingen som badet. (Og ingen ble skadet.) Gruppe 1 håpet nok på et bad der de stod og filmet gruppe 2 som krysset dagens første elv.
Ikke nok med at veien (eller mangel på vei) var en utfordring i seg selv, på noen av de verste plassene ble det gjetet geiter og sauer midt i veien. Store deler av veien var så smal at det ikke var mulighet for noen (dyr eller kjøretøy) å trekke ut på siden. Så vi banet oss vei gjennom flokkene. En 3-4 stykker. Med hver flokk fulgte det også med noen hester. Og selvfølgelig noen gjetere. Et par av hestene ble litt urolige eller skremt og klarte å løpe ned Jens i det han rullet forbi. Det gikk bra med alle involverte parter. Vi Skandinavere er mye snillere mot dyr i veien enn andre trafikanter her. Vi har sett både hunder og geiter/sauer bli kjørt rett på, dersom de ikke flytter seg i tide.

Etter mye jobbing kom vi endelig ut på en bred, fin asfalt vei – i noen hundre meter i hvert fall. Så ble gruppe 2 stoppet av at det hadde gått et ras over veien, og en gravemaskin jobbet med å fjerne steinmasse. Gruppe 1 hadde passert akkurat rett før raset. Torgeir som kjørte nesten bakerst i gruppe 1, var nære ved å bli truffet av en stor stein, utløst av sauer i skråningen.

Det går mye ras her. De gode, asfalterte veiene er stadig avbrutt av rasområder der asfalten er borte og det kun er grus igjen.

Vi har nå forlatt Spiti Vally, og kommet inn i et mer frodig området.

Vel framme ved Ibex hotell i Jispa ble vi overfalt av en gruppe (kvinnelige) turister fra Singapor som syns det var storartet med så mange sykler og staute (skitne) karer. Her måtte det tas bilder. Og de ble ikke mindre begeistret da de så det var en dame i gruppa. «It’s a lady! It’s a lady!». Så da ble det dame bilde også.
Randie Emmaus

Kjøredag 8
Dag 11 Jispa til Sarchu (82 km)

Dagens kjøring begynte på flott, bred asfaltert vei. Veien var så bra at dette hadde blitt kjedelig i lengden, om det ikke hadde vært for de faste avbrekkene med rassteder. Vi passerte turens siste politi-sjekkpunkt ved Darcha. Her var brua over elva ute av drift, men det var ikke noe problem, da det var laget alternativ vei. Etterhvert begynte vi å klatre oppover og over passet Baralacha La. Veien opp til toppen på 4931 moh var veldig bra, mens veien ned igjen ble dårligere og dårligere. Tilslutt var det faktiske ikke mer vei, men et 200 meter bredt elvedelta som måtte passeres. Når vi startet på klatringen opp passet, stoppet vi ved et skilt som sier «When going gets tough, the tough gets going». Men ikke faen. Dette partiet krysset ikke jeg. Men de aller fleste andre var tøffe nok. Øyvind fikk seg en svømmetur noen meter ned elva. (Hendelsen er fanget på film.) Jens tok seg også et bad. Midt i deltaet satt det fast en lastebil. Det var et ekstremt krevende parti å komme over. Flere steder var vannet knedypt og det var bare rullesteiner – som satte en bråstopper for hva man klarte å få opp av fart. En motorsyklist som passerte i motsatt retning av oss, klarte å velte og sette seg fast under lastebilen (den som alt stod fast). Alle var veldig flinke til å hjelpe til med å få sykler både den ene og andre veien. Folk stod midt i elva og tok imot og dyttet og dro sykler. Ikke minst gjorde mekanikerne våre en fantastisk jobb. De dyttet og dro sykler, kjørte flere turer med sykler som føreren ikke ville kjøre selv, løp fram og tilbake og hjalp til overalt. På 4700 meters høyde ble vi Skandinavere fort slitne, anpustne og svimle. Likevel gjorde folk en fantastisk innsats. Følgebilen vår kom seg greit over hindringene. Totalt tok kryssingen ca. 1,5 timer.

Ellers hadde vi et par punkteringer. Bakhjulet til Espen var selvfølgelig den første. Hele bakhjulet ble nå byttet, så forhåpentligvis var dette siste gang. Bakhjulet til Ola var det andre, etter utfordringene i elva. Gunnar knakk en fothviler da han kom litt nære en stein. Og så var det selvfølgelig et par sykler som ikke ville starte etter badingen. Men våre mekanikere fikser alt. På vei opp passet passerte vi en tankbil som hadde veltet – antakelig i det den ble tatt av et lite ras. Vel fremme ved teltcampen fikk vi av oss alt det våte tøyet. Etterhvert ble det også lunsj – god norsk lapskaus.

Vi trodde jo vi hadde unnagjort den verste etappen i går, men her oppe i fjellene vet man aldri hva man støter på. Temperaturen har også falt litt. Over passet ble det merkbart kaldere. Men sola varmer godt.

Teltcampen er enkel men koselig. I hvert telt er det to senger og eget bad. Strøm eller lademuligheter er det ikke. Og det blir kaldt med en gang sola går ned.
Randie Emmaus

Kjøredag 9
Dag 12 Sarchu til Tso Kar Lake (140 km)

Vi kom avgårde til planlagt tid kl 08.00. Ut på bred og fin asfaltert vei. Varte dog ikke så lenge.

Forbremsene på sykkelen til Jens har en tendens til å låse seg fullstendig ved bruk, så Jens gikk rett i bakken i en sving, og knakk en fothviler. Han fikk da sykkelen til en av våre mekanikere, mens den andre sykkelen ble reparert. Men siden erstatningssykkelen var mye bedre, nektet Jens å bytte tilbake, når mekanikeren kom med fikset sykkel – det til tross for at den nye sykkelen må kickstartes.

Vi har kjørt gjennom et spektakulært landskap i dag, og det har blitt noen fotostopp underveis. Og vi har kjørt over to pass; Nakeela La (4937 moh) og Lachulung La (5077 moh). Veien opp til første pass – kalt Gata loops, bestod av 21 flotte hårnålssvinger på smal, men asfaltert vei. Her ble det ingen stopp før vi var nesten på toppen. Vi hadde fått noen regndråper på vei opp og valgte å ta på regntøy. På 4700 meters høyde er det ganske slitsomt. Etter ytterligere 200 høydemetre valgte vi å ta det av igjen, da været på andre siden av passet så bedre ut. Da var vi på 4900 meter, og det var like slitsomt å få tøyet av igjen. På toppen her så vi en flokk med Ibex (fjellgeit).

Veien med fra passet var i dårligere forfatning, men det begynner vi å bli vant til. Veien var i hvert fall hel og kjørbar. Og det var en del trafikk her. Bl. a møtte vi en hel kolonne med militære kjøretøy som skulle fram.

Lunsj i dag var Real Turmat igjen. Og vi fant en fin liten plass i bunn av det andre passet, ved en liten elv med klart vann. Anders valgte å ta et bad her, selv om vannet ikke var spesielt varmt.

Neste etappe var kryssing av Morei Plains, det vestlige hjørnet av den tibetanske høysletta. Her linet vi opp syklene på rekke, og så kunne alle kjøre så fort de ville over sletta – parallelt med veien. Det var noen partier med litt løs sand/pukk og Gunnar fikk et møte med bakken her. Heldigvis hadde han såpass liten fart akkurat her, at det gikk bra. Styret ble litt bøyd, og det samme ble fotbremsen, men ikke så ille at det ikke kunne fikses. Vi kjørte forbi en saue/geiteflokk, og så en villhest som passert noen meter foran Bjørn. Niclas mistet iPhone-en sin underveis, og klarte å finne den igjen. Han var nok heldig i det den hvite baksiden lå opp.

Veien videre til campen var bred og fin og kilometerne gikk raskt unna. Nattens telt er litt enklere enn det vi har hatt tidligere, og har bl.a ikke eget bad. Men det går nok bra. I morgen kommer vi til Leh og kan ta en etterlengtet dusj.

Om forfatteren

Knut de Presno
Knut de Presno
Har bodd nesten åtte år i India, ledet medisinske team med leger og sykepleiere på fler av de store naturkatastrofene de siste årene, som f. eks. tsunamien, jordskjelvene i Pakistan og på Haiti og orkanen på Filippinene.

Kommentarer

Avatar
Erika Myrsell
september 4, 2018
Intressant Lessing Gla jeg ikke er med høres utfordrande ut!
Avatar
Vibeke
september 4, 2018
Veldig morro for oss her hjemme å lese og følge med. Skjønner det er en opplevelse for livet med en slik tur Ha en fin tur videre de siste dagene
Avatar
Merete Heimdal
september 4, 2018
Så fint å følge med dere hjemmefra og vite at dere har det bra.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.