Over verdens høyeste pass! Siste kjøredag på Verdens høyeste MC-reise

Kjøredag 12
Dag 16 Nubra Vally til Leh (190 km)

De fleste hadde en god natts søvn i Silk Route Cottages i Nubra Vally i natt. Noen ble vekket midt på natta av noen hunder (løshunder) som laget et voldsomt rabalder, og så stemte et esel i spetakkelet. En hane begynte å gale rett før kl. 06, og rett etter kl. 06 begynte noen å jobbe med en motorsag. Men da var det uansett på tide å stå opp.

Avreise skulle være kl. 08, men vi ble litt forsinket. Sykkelen til Helge lakk bensin, så først måtte han få litt ekstra drivstoff. Dharmender fikset. Han fikk tak i en hevert ved å åpne frontlykta og ta ut speedometer-wire-strømpa, og tappe bensin fra en annen sykkel. Så måtte lekkasjen tettes, med en to-komponents ‘guffe’. Noen hadde tydeligvis prøvd å tette lekkasjen tidligere med dårlig sveising.

I dag var det mulighet for kamelriding for de som ville det. Gruppa delte seg i to, de som ville se/ri på kameler ble med Frank, mens resten av gruppa ble med Willy. Vi var 11 som dro for å besøke kamelene i Hunder.

Kort tid etter avreise fra campen, kjørte vi forbi noen kuer. En kalv hadde satt fast mulen sin i en blikkboks. Vi stoppet for å prøve å hjelpe kalven. To munker og en gjetergutt ble også varslet, og tok etterhvert over oppgaven. Helge som aktivt deltok i redningsaksjonen, snublet i en sten og falt ut i en liten vanningskanal som gikk langs veien. Så da var dagens bad unna gjort. Selv om han kanskje burde ha ventet til etter kamelridingen.

Veien innover til Hunder var lang og smal, men med godt dekke og fine svinger. Uheldigvis hadde vi en del trafikk i mot, og ikke alle var like interessert i å dele veien. Værst var de lokale taxiene, men også noen MC-er breiet seg godt. Det et også mange militærkolonner, bestående av store lastebiler, i dette området, og når man møter dem er det bare å kjøre pent ut til siden. To møtende lastebiler prøvde å passere hverandre, og fikk det tilslutt til.

Når vi først kjørte inn i Nubra Vally i går, var det mye rullestein og hvit, fin sand. Etterhvert som vi kjørte lenger nedover dalen, ble det mer grus og mørkere sand. Etterhvert ble det mye sand. I Hunder var vi omtrent så nære grensa til Pakistan som det er mulig for sivilister å komme.

Vi kom greit fram til området med kamelene, selv om Frank som vanlig kjørte feil, og ble reddet av mekanikeren. Vi humpet nedover veien og parkerte ved et område der det var en 30-40 kameler. Det så veldig kommersielt ut. Roar, Torgeir, Øyvind og Helge tok seg en ridetur, mens resten av oss nøyde oss med å ta bilder. Kamelgutta var fornøyde med turen, og ingen ble skadet. «En ny opplevelse» i følge Øyvind. Kamelene skal være direkte etterkommere etter kamelene som ble brukt på Silkeveien.

Returen til krysse der resten av gruppa ventet ved en liten restaurant, gikk veldig greit. Det var lite trafikk ut igjen.

Så dundret vi opp mot Khardung La, turens høyeste pass på ca. 5600 moh. Vi så flere yak-flokker på vei opp, og en flokk med esler. Ottar holdt på å kjøre på en hund som sprang ut i veien rett foran sykkelen hans. (Det gikk bra både med hunden, Ottar og sykkelen.) I Khardung hadde vi et kort lunsjstopp.
Vi hadde fått beskjed om å pakke varme klær, da det kunne være veldig kaldt, og til og med snø, på toppen. Men vi hadde nydelig vær, noe vi har hatt på hele turen. Riktignok var det litt kjøligere på toppen, men det var egentlig bare behagelig. Det blir veldig varmt i en svart kjøredress når sola skinner.

Veien fra kontrollposten opp mot toppen var brei og fin og asfaltert et langt stykke. Når vi nærmet oss toppet støtte vi på anleggsarbeid og etter det ble veien betraktelig dårligere. De siste par-og-hundre metrene opp til toppet humpet vi avgårde i lav fart. På toppen skulle vi være i ca. 20 min, men så måtte vi ha en fotosesjon, så vi var der i ca. 30 min. Noen begynte å føle seg litt uvel, så de fikk begynne på nedkjøringen. Vi sneglet oss nedover på dårlig grusvei til vi endelig nådde asfalt igjen. Deretter var det fin, svingete vei helt til vi kom til Leh.

Frank fikk problemer med sykkelen på vei nedover. Han trodde han var tom for drivstoff, men det viste seg å være problemer med injection-systemet. Kun full gass fungerte. Så han trillet mer eller mindre hele veien nedover til Leh. Og så var det full gass gjennom byen til hotellet. Og denne gangen tok vi raskeste og korteste vei.

Vi skulle ha spist skikkelig lunsj på hotellet i Leh kl. 14, men siden vi ikke var framme før kl. 17, rakk vi ikke det. Noen var veldig, veldig, veldig klare for en øl da vi kom fram. Etter middag valgte noen å sitte oppe å drikke whiskey, mens andre gikk for å pakke og legge seg. Vi skulle tross alt opp grytidlig neste dag.

De fleste baggene er smekkfulle. Det meste av håndbagasje må over i innsjekket baggasje før flygingen fra Leh til Dehli. Noen av oss har lagt igjen kjøredressen, støvler, hjelm og/eller tankveske, så vi har litt bedre plass. Dharmender og hans mekanikere tar med seg disse sakene.

Om forfatteren

Knut de Presno
Knut de Presno
Har bodd nesten åtte år i India, ledet medisinske team med leger og sykepleiere på fler av de store naturkatastrofene de siste årene, som f. eks. tsunamien, jordskjelvene i Pakistan og på Haiti og orkanen på Filippinene.

Kommentarer

Ingrid Kulvik
september 7, 2018
Flott reisebeskrivelse! Interessant lesning!

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.